«Vi trenger noe vi kan stole på. Noe vi kan tro på. Noen felles mål vi kan enes om.»
Slik beskriver PcPs CTO, Michael Habekost, behovet for en EPD. Selv om miljødeklarasjoner (Environmental Product Declarations) kan være krevende og tekniske å lese, har de blitt et felles språk for klimafotavtrykk.
På bare få år har EPD-en gått fra å være et dokument kun de største selskapene snakket om, til å bli en integrert del av vanlige byggeprosjekter. Ikke fordi byggebransjen trenger mer papirarbeid, men fordi data har blitt avgjørende for å få pålitelig og ensartet informasjon som gjør det mulig å sammenligne produkters miljøpåvirkning.
Hos PcP har arbeidet med å skaffe EPD-er for opptil 90 % av ristene deres ikke vært en skrivebordsøvelse. Det har blitt en prosess som kan spores tilbake til selskapets første sikkerhetsrister på 1970-tallet, og som har tvunget organisasjonen til å granske egne tall, leverandørdata og forutsetninger.
«EPD-en er vanskelig å forstå», sier Habekost. «Men det er viktig å fortelle historien.»
PcPs arbeid med miljødeklarasjoner startet lenge før 2021.
«Vi har jobbet med styrke-til-vekt-forhold siden de første pressristene ble produsert på 1970-tallet», sier Michael Habekost. «Allerede den gang var det et konkurransefortrinn å kunne bruke mindre materiale uten å gå på kompromiss med styrken.»
I dag kaller vi dette ressurseffektivitet. Den gang handlet det om design, effektivitet og konkurranseevne. Men logikken var den samme: mindre materiale, lavere energiforbruk og bedre løsninger.
Bærekraft ble ikke innført i selskapet som et strategisk grep. Det vokste frem fra praksis.
«Allerede på 1990-tallet jobbet vi med å gå over til grønn energi», sier Habekost. «Vi valgte først å bytte ut alle lyspærene, og deretter å gå over til naturgass i stedet for kullbasert fjernvarme.»
Ifølge ham henger dette sammen med selskapets kultur. Det har aldri vært stor avstand mellom ledelse og produksjon. Beslutninger om materialer og energiforbruk har ikke vært isolert i en strategi; de har vært en del av hverdagen.
«Fokuset på bærekraft kom senere», forklarer Habekost. «Men logikken ga mening den gangen, og den gjør det fortsatt.»
EPD-en var derfor ikke starten på bærekraft hos PcP. Den ble dokumentasjonen på noe som allerede var godt forankret.
En EPD kan ligne et kvalitetsstempel. Det er den ikke.
«En EPD er ikke et sertifikat i tradisjonell forstand», understreker Habekost. «Den sier ikke: ‘Dette produktet er nå bærekraftig.’ Den sier: ‘Her er miljøpåvirkningen vi kan dokumentere, beregnet etter en bestemt standard, med en fast systemavgrensning og verifisert av en uavhengig tredjepart.’»
En EPD vurderer ikke om produktet er godt eller dårlig. Den legger kun frem data.
Bak en EPD ligger alltid en LCA, en livsløpsanalyse. LCA-en er beregningen. EPD-en er den standardiserte og tredjepartsverifiserte versjonen.
EPD-er muliggjør sammenligning på et ensartet grunnlag, kan brukes direkte i miljøregnskap og gjør miljødata mer transparente.
For stål er paradokset tydelig: Materialet har lang levetid og kan resirkuleres uendelig, men produksjonen er energikrevende.
«Vi må jobbe med selve produksjonen», sier Habekost. «Elektriske ovner må erstatte gamle kullfyrte anlegg – og de må bruke grønn energi.»
Det som tar tid, er det som gjør EPD-en sterk.
Å dekke 90 % av sortimentet gjorde prosessen mer krevende – men også mer presis.
Fordi EPD-en måtte kunne brukes i praksis.
Mange selskaper velger en pragmatisk tilnærming og utarbeider EPD-er for ett enkelt produkt eller noen få standardprodukter. Det er enklere, raskere og billigere.
Men PcP valgte en annen tilnærming: I stedet for å dokumentere ett produkt, besluttet selskapet å dekke nesten hele produksjonen – i praksis rundt 90 %. Miljøproduktdeklarasjonene deres er derfor strukturert i materialgrupper slik at underliggende produkter og prosesser kan håndteres i samme modell.
«Så langt er vi de eneste som har gjort dette i vår bransje», sier Habekost.
PcP valgte denne tilnærmingen fordi kundene deres jobber med løsninger heller enn standardprodukter.
Samtidig ligger den største delen av klimafotavtrykket i råvarene, spesielt for stål og aluminium. Hvis du bare dokumenterer en snever del av produksjonen og utelater prosesser og materialer, risikerer du å gi et misvisende bilde.
For stål er paradokset tydelig.
Materialet har lang levetid og kan resirkuleres uendelig. Det er en betydelig styrke. Men selve produksjonsprosessen er energikrevende.
«Vi må jobbe med selve produksjonen», sier Habekost. «Elektriske ovner må erstatte de gamle kullfyrte anleggene, og det er ikke nok at de går på strøm. De må bruke grønn energi. Vindkraft, vannkraft osv.»
Samtidig peker han på en annen utfordring: Vi må bli bedre til å bruke tilgjengelig skrapmetall effektivt.
Å dekke 90 % av sortimentet gjorde prosessen mer krevende. Men også mer nøyaktig.
Arbeidet startet med å kartlegge hva som faktisk inngår i produktene: materialtyper, legeringene som brukes, andelene deres, samt prosessene og energiforbruket knyttet til de enkelte materialgruppene.
Det handler ikke bare om å multiplisere noen transportkilometer med en utslippsfaktor.
Data finnes sjelden på ett sted. De finnes i innkjøp, i produksjon, hos teamledere og i systemer som er bygget for drift – ikke for LCA-beregninger. Det krever intern tid, koordinering og en modell som kan håndtere oppgavens kompleksitet.
Hvis modellen er for enkel, blir EPD-en lett å beregne. Men den blir også et svakere grunnlag for beslutninger.
En av de mest frustrerende, og lærerike, utfordringene i prosessen handlet ikke om mangel på vilje, innsats eller data.
Den handlet om timing.
Da PcP var blant de første i bransjen til å få EPD-er systematisk på plass, viste det seg å ha en uventet bakside.
Midt i prosessen ble standarden EN 15804 revidert fra A1 til A2.
I overgangsperioden eksisterte A1 og A2 side om side. Men akkurat da PcP var midt i den tidkrevende datainnsamlingen, ble A2 den gjeldende referansen.
Problemet?
De viktigste leverandørdataene var utarbeidet i henhold til A1. Med data som var et par år gamle.
Siden råvarene utgjør størstedelen av miljøpåvirkningen, betydde dette at PcP satt igjen med et grunnlag som ikke passet inn i beregningsrammeverket de nå skulle bruke.
«Det betyr at tallene våre blir betydelig høyere fordi de er basert på generiske data», forklarer Habekost. «Det betyr at vi ikke får uttelling for PcPs bevisste valg av de riktige leverandørene.»
Først i senere oppdateringer kan mer presise A2-data fra leverandørene tas inn. Vi har nylig mottatt disse dataene, og de viser betydelige forbedringer.
Slik sett er en EPD et øyeblikksbilde. Den gjenspeiler dataene og standardene som gjaldt da den ble utarbeidet. Hvis data oppstrøms endrer seg, for eksempel hvis leverandører reduserer karbonavtrykket sitt eller skifter energikilder, må miljøproduktdeklarasjonen oppdateres for å holde tritt.
Å arbeide med en LCA er derfor ikke en statisk prosess. Det er en løpende prosess der modellen gradvis bringes i samsvar med den faktiske utviklingen i verdikjeden.
En EPD er bare så nøyaktig som dataene den bygger på.
Den mest verdifulle effekten av EPD-arbeidet var ikke selve EPD-en.
Det var innsikten.
Når man bryter ned påvirkningen på materialer, prosesser, ressurser og transport, blir det tydelig hvor man kan forbedre seg – og hvor man ikke bør bruke tid.
For oss bekreftet det særlig:
Det ga også et bedre grunnlag for dialog med rådgivere og entreprenører, ettersom vi kan levere data i et format som passer med miljøregnskapene som blir stadig vanligere.
Vi forventer at EPD-er i økende grad vil bli en integrert del av standarddokumentasjonen i byggeprosjekter – på samme måte som vi har sett med CE-merking (EN 1090) og kvalitetssystemer.
Dette skjer ikke over natten. Men når dokumentasjonskrav blir en integrert del av prosjektleveransen, vil EPD-er ikke lenger være «kjekt å ha». De vil bli en forutsetning.
Og nettopp derfor er det viktig at EPD-er også blir enklere å forstå: ikke mindre tekniske, men mer transparente. For hvis data skal skape tillit, må de både være etterprøvbare og forklarlige.
Slik Habekost ser det: «EPD-dokumentasjon er der for å gjøre bærekraftsarbeid forståelig. Men det er ikke et sertifikat. Du får sertifisert noen egenskaper ved et produkt. Det er noe du må jobbe med. Det er en løpende prosess.»
Vi forventer, at EPD i stigende grad bliver en integreret del af standarddokumentationen i byggeprojekter – på samme måde som vi har set det med CE-mærkning (EN 1090) og kvalitetssystemer.
Det sker ikke fra den ene dag til den anden. Men når kravene til dokumentation bliver en fast del af projektleverancen, bliver EPD ikke et “nice to have”. Det bliver en forudsætning.
Og netop derfor er det vigtigt, at EPD-fortællingen også bliver lettere at forstå: ikke mindre faglig, men mere gennemskuelig. For hvis data skal skabe tillid, skal de både kunne kontrolleres – og kunne forklares.
Som Habekost ser det: ”EPD-dokumentation er til at gøre arbejdet med bæredygtighed forståelig. Men det er ikke et certifikat. Man får certificeret nogle egenskaber på et produkt. Det er noget man skal arbejde videre med. Det er en ongoing proces.”
